lørdag 15. september 2012

Kall meg en krakk

Jeg har jo tidligere gitt uttrykk for min begeistring for krakker – de tar liten plass og har mange bruksområder. Selv har jeg tre, som jeg i likhet med det meste annet jeg har av møbler er knabbet fra loft og kjellere hos slektningene mine. Alle sammen er i stålrør, av den typen man kan finne overalt på loppiser og brukthandler, men mens to av dem er i fin svart skai, har den ene hatt et slitt, rødt trekk som ikke egentlig passet så godt med resten:


Men det er jo verdens minste problem å fikse. Fram med skrutrekker og hammer.


Først skrudde jeg av beina.


Og så polstret jeg hjørnene, som i utgangspunktet var uten polstring og derfor ganske slitt, med litt vatt. Jeg festet den rett og slett med fryseteip siden det var det jeg hadde, og det funket strålende. Den syntes jo ikke når voksduken kom oppå.

Fryseteip er åpenbart et uunnværlig hjelpemiddel i hverdagen min.
Jeg klippet ut en passende firkantet bit med en fin voksduk, og festet den stramt i hver side.


Så fant jeg fram stifter og hamret i vei. Det hadde sikkert vært enda lettere om jeg hadde hatt en sånn stiftepistol, men det funket fint med stifter og hammer også – man må bare passe på at man får feste stoffet ordentlig i brettene. Jeg begynte på midten av hver side (der jeg hadde festet teipen), og jobbet meg utover til hjørnene.


Til slutt klippet jeg av det overflødige stoffet i hjørnene, skrudde på beina igjen, et voila! En finfin prikkete krakk:


Når det gjelder interiør, er jeg nok for litt moderasjon i mangfoldet. Jeg synes i alle fall den passer litt bedre sammen med krakkevennene sine nå.


2 kommentarer:

  1. Utrolig fiffig! Også så fin den ble :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant? Nå må jeg bare ta mot til meg og gå løs på de tilsvarende stolene jeg veit står i kjelleren til foreldrene mine. Mistenker at det blir en litt mer avansert operasjon.

      Slett