Takk for sist og hei så lenge

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å slutte å blogge her. Det finnes faktisk flere halvferdige utkast til innlegg – de har ligget i månedsvis, og jeg begynner å innse at jeg ikke kommer til å gjøre dem ferdige med det første. Bloggens navn begynner også å bli en smule misvisende – jeg leverte masteroppgaven min denne våren, og burde vel egentlig begynne å innstille meg på å bidra til samfunnet i stedet for å reke rundt på Blindern. Vel, jeg forsøker å gjøre omstillingen smooth, ved at jeg skal gå på skole denne høsten, men jeg kommer ikke til å avlegge noen eksamen, og skal dermed ikke produsere det minste lille studiepoeng. Jeg skal til og med oppholde meg i et helt annet land.

I den anledning har jeg gjenopplivet Tumblr-bloggen min, Om fenomener og eksistenser. Det blir sannsynligvis lite kakeoppskrifter og enda færre sparetips, men om du av en eller annen grunn skulle ville lese statusoppdateringer fra mitt helt gjennomsnittlig interessante liv, kan du finne den her.

Tusen takk for alle hyggelige kommentarer jeg har fått underveis! Det har vært veldig trivelig å vite at noen setter pris på bloggeriene mine.

Kålrottagliatelle

Nå er kålrotsesongen virkelig i gang! Over det hele land ligger den og venter i butikkene, gul, billig og proppfull av C-vitaminer, like god til hverdag som til fest. Men siden det hadde vært dumt å bli lei den allerede før første juleselskap, kan det nok lønne seg å variere den sedvanlige rotmosen litt. Hva med kålrottagliatelle? Minst like godt som pasta, og mye sunnere (i den grad man i det hele tatt kan påstå at noe er sunt i våre dager)!

Jeg hadde egentlig tenkt til å dokumentere denne prosessen med bilder, men da jeg kom hjem – etter å ha tenkt på kålrottagliatellen jeg skulle lage hele bussturen hjem (idéen fikk jeg nemlig på busstoppet) – og oppdaget at batteriet var tomt, fikk det bli det samme. Sulten Jamme venter ikke på batterier til lading. Jeg regner med at dere skjønner det uansett. Det er i grunn ganske selvforklarende, og jeg henvender meg tross alt til studenter. (men ikke vær redd for å spørre hvis min forklaringsevne ikke er like briljant som jeg trodde!)

Du tar altså en kålrot og skjærer en skive av den, mellom en halv til én centimeter tjukk. Finn fram en potetskreller, skrell en runde for å få av skallet og fortsett så å skrelle rundt og rundt så du får en lang strimmel. Skrell til det ikke går mer, den siste biten kan du knaske på. Gjenta til du har passende mengde kålrotstrimler.

Kok opp lettsaltet vann. Ha strimlene oppi ett minutt eller maks to – de må ikke koke for lenge, for da får du bare mos (og det var jo det vi prøvde å unngå). De kan gjerne være litt al dente. Hell av vannet i et dørslag, og server med en eller annen saus.

Jeg spiste det med en av mine favoritter blant kjappe pastasauser, nemlig feta-, chili- og hvitløkssaus, som inneholder – ja – feta, chili og hvitløk. Enkelt og godt, og salt fetaost med litt skarp chili og hvitløk passer veldig godt til den søte kålrota.

Feta-, chili-, og hvitløkssaus

1 porsjon

1/2 chili

2–3 fedd hvitløk

100 g feta

Pepper

Hakk chili og hvitløk og stek det et par minutter i litt olje. Ha i feta i biter. Litt avhengig av hvordan ost du bruker, vil den enten smelte eller smuldre opp, men godt er det lell. Pepre etter smak og bland med nykokt (kålrot)pasta.

November er så trist og grå ...

... men nyttig likevel!

For når kveldene er lange og mørke og man uansett har mest lyst til å holde seg inne, er det perfekt å se over og reparere klær! Og etterpå kan du legge bort sommerklærne med god samvittighet, uten å risikere frustrasjon når du oppdager at vårjakka di mangler to knapper første dagen du skal bruke den i april, og gå vinteren i møte med nystoppede ullsokker.

Så lag deg en stor kopp te, sett på en hyggelig podcast eller en episode av yndlingsserien på DVD og sett i gang. Du kan for eksempel:

Stoppe sokker (/strømpebukser/ulltrøyer)
Sy i knapper
Pusse sko
Lappe bukser
Fjerne nupper*

eller noe annet klærne dine har behov for. Så forlenger du levetiden deres, og slipper nye innkjøp som tærer på både lommeboka og miljøet.

Hvis du er flink nok kan du ta en makron.

*Jeg har faktisk gått til innkjøp av en nuppefjerner til formålet, til en hundrings på Clas. I utgangspunktet tenkte jeg at det er en typisk unødvendig duppeditt som ender opp med å støve bort i en skuff, men seriøst – det er sånn ca. mitt livs beste kjøp.

Rustikke rundstykker om morgenen

Det siste året har jeg drevet med mye forskjellig på brødbakstfronten. Jeg drev med eltefritt en stund, så var jeg over på surdeig, og i det siste har jeg stort sett bakt helt vanlig, med eliting, forheving og etterheving. Nå har jeg imidlertid funnet en metode som jeg skal holde meg til en stund. Det dreier seg om eltefrie rundstykker.

Den største fordelen med disse rundstykkene (utover at de er kjempegode) er tidsbruken. Hvis du slenger sammen deigen på noen minutter kvelden før, får du fint stekt rundstykkene morgenen etter, selv på en vanlig dag du ikke har allverden med tid. Problemet mitt med vanlige eltefrie brød har vært at de gjerne skal etterheve i to timer, pluss en halvtimes steking – og på den tiden kunne jeg jo laget en omgang med helt vanlige brød (og da hadde jeg sluppet å huske på å sette deigen kvelden før). Disse rundstykkene fikser du imidlertid på under en time, og da rekker du fint en løpetur og en dusj underveis.

Du kan i utgangspunktet bruke alle slags oppskrifter på eltefrie brød, men siden de er til ett brød, gir de meg som regel rundt 10 rundstykker i passe størrelse – et helt håpløst rundstykkeantall, spør du meg. Denne oppskriften gir meg to brett med 9 rundstykker. Jeg spiser to til frokost og fryser resten til senere. Selv om halvparten av melet er fint, regnes de som ekstra grove på Brødskalaen – eltefrie brød blir sjelden bra med mindre enn halvparten fint mel, så trikset er å ha i en del hvetekli.

Framgangsmåten har jeg fått fra Trines matblogg.

Eltefrie rundstykker

18 stykker

300 g fin sammalt spelt

300 g siktet hvete

50 g kruskakli

25 g linfrø

25 g sesamfrø

1 liten ts tørrgjær

1–2 ts salt

1 liten ss honning

6 dl vann

Bland sammen alt det tørre. Kok opp omtrent en desiliter av vannet, rør ut honningen i det, og etterfyll med resten av vannet kaldt fra springen. La det stå over natta, mellom 10 og 20 timer bør gå fint.

Hell deigen ut på en melet flate, del den i to, og form to lange baguetter ved å strekke hvert emne litt og brette først den ene siden mot midten, og så den andre siden over der igjen. Legg dem med skjøten ned, dekk til og la etterheve i omtrent 30 minutter. Sett ovnen på 250 grader med to stekebrett inni, og ta deg en kjapp løpetur.

Del hvert emne i ni, og sleng dem på de varme stekebrettene (jeg bruker bakepapir imellom). Det er ikke så farlig med formen, litt rustikke må du regne med at de blir. Stek dem i omtrent 15 minutter, til de er gylne, mens du tar deg en dusj.

Sånn, nå kan du sette deg ned noen minutter med avisa, en kopp kaffe og nystekte rundstykker. Det var vel ikke så verst i løpet av en times tid?

Pent brukt #9

Dette ser for dere kanskje ut som et helt vanlig, svart skjørt, men dere aner ikke hvor lenge etter jeg har lett etter dette. Bruktbutikk eller ei – enten har de vært for korte, eller for lange, eller for store i livet, eller for stramme over hoftene, eller bare feil. Dette er ingen av delene, faktisk helt perfekt.

Det ble kjøpt i en bruktbutikk i Brighton i sommer for 15 pund.

Bordet – som strengt tatt ikke er mitt – er forøvrig også et typisk pent brukt eksemplar. Det sto igjen i et kollektiv, ensomt og forlatt. Og nå står det hos meg.

Også må jeg beklage at det er litt stille på bloggen. Jeg er i full gang med masterstudier, så jeg prioriterer aktiviteter som enten gir uttelling i form av studiepoeng eller spenn om dagen. Men det kommer et innlegg i ny og ne, altså.

Kall meg en krakk

Jeg har jo tidligere gitt uttrykk for min begeistring for krakker – de tar liten plass og har mange bruksområder. Selv har jeg tre, som jeg i likhet med det meste annet jeg har av møbler er knabbet fra loft og kjellere hos slektningene mine. Alle sammen er i stålrør, av den typen man kan finne overalt på loppiser og brukthandler, men mens to av dem er i fin svart skai, har den ene hatt et slitt, rødt trekk som ikke egentlig passet så godt med resten:

Men det er jo verdens minste problem å fikse. Fram med skrutrekker og hammer.

Først skrudde jeg av beina.

Og så polstret jeg hjørnene, som i utgangspunktet var uten polstring og derfor ganske slitt, med litt vatt. Jeg festet den rett og slett med fryseteip siden det var det jeg hadde, og det funket strålende. Den syntes jo ikke når voksduken kom oppå.

Fryseteip er åpenbart et uunnværlig hjelpemiddel i hverdagen min.

Jeg klippet ut en passende firkantet bit med en fin voksduk, og festet den stramt i hver side.

Så fant jeg fram stifter og hamret i vei. Det hadde sikkert vært enda lettere om jeg hadde hatt en sånn stiftepistol, men det funket fint med stifter og hammer også – man må bare passe på at man får feste stoffet ordentlig i brettene. Jeg begynte på midten av hver side (der jeg hadde festet teipen), og jobbet meg utover til hjørnene.

Til slutt klippet jeg av det overflødige stoffet i hjørnene, skrudde på beina igjen, et voila! En finfin prikkete krakk:

Når det gjelder interiør, er jeg nok for litt moderasjon i mangfoldet. Jeg synes i alle fall den passer litt bedre sammen med krakkevennene sine nå.

Plommetid

Planen min i går var egentlig å dra på Blindern for å la meg forvirre av Walter Benjamin. Men på veien plasserte skjebnen noen plommer i mitt synsfelt, de lokket og lurte med subtil rødme og fikk meg til å stanse sykkelen, spandere litt studielån på to kurver og sykle hjem igjen for å sylte. For mens Blindern etter all sannsynlighet også står i november, er plommesesongen så kort, så kort (ganske kort, i alle fall), og ærlig talt, Walter – vi kommer vel til å tilbringe nok tid sammen denne høsten uansett.

 
Jeg lagde to forskjellige syltetøy – et med noe rabarbra som jeg frøs ned tidligere i sommer, og et som fikk smak av stjerneanis og kanel. Begge to er helt nydelige. Min eneste bekymring nå er at jeg kommer til å spise opp alt før nyttår. Dessuten er jeg litt sur på foreldrene mine for at de hugget plommetreet de hadde i hagen (for å bygge GARASJE! Pøh.). (hvis noen tilfeldigvis har et plommetre til overs er det bare å si i fra, altså.)

Jeg gidder ikke å rense plommene for steiner, men bare teller dem før jeg hiver dem hele oppi en gryte. Da kan jeg bare plukke dem ut når syltetøyet er ferdig, og steinene har løsnet helt av seg selv. Jeg mistenker også at det er en del pektin i steinene, som gjør at syltetøyet stivner bedre – det er i alle fall det i sitrussteiner. Hvis det er noen som faktisk har peiling på dette er det bare å rope ut. Uansett synes jeg ikke det er nødvendig å tilsette mer pektin i rent plommesyltetøy, mens det som også inneholdt rabarbra trengte et par teskjeer.

Det er relativt lite sukker i disse oppskriftene, men jeg syntes det absolutt ble søtt nok. Ha eventuelt oppi mer hvis plommene du bruker er sure – det er bare å smake seg fram.

Plomme- og rabarbrasyltetøy
med vanilje
To middels glass

350 g rabarbra
500 g plommer med stein
250 g sukker
2–3 ss vann
1 vaniljestang
Evt. 2–3 ts fruktpektin (grønn Certo)

Tell plommene. Ha hele plommer, rabarbra, vann og sukker i en kjele og la det koke opp på svak varme. Når plommene begynner å gå i oppløsning skraper du ut frøene i vaniljestanga og har de sammen med selve vaniljestanga i kjelen. La det koke i en halvtimes tid til plommene er helt i oppløsning – rør av og til. Sjekk konsistensen ved å ta litt på en teskje og la det kjøle seg ned. Tilsett eventuelt litt pektin og gi syltetøyet et oppkok igjen. Så tar du ut samme antall steiner som det var plommer og vaniljestang og heller syltetøyet over på rene, kokte glass.

Plommesyltetøy
med stjerneanis og kanel
To middels glass

1 kg plommer med stein
200 g sukker
3 ss vann
1 hel stjerneanis
1 hel kanelstang

Tell plommene. Ha hele plommer, vann og sukker i en kjele og la det koke opp på svak varme. Når plommene begynner å gå i oppløsning har du i stjerneanis og kanelstang. La det koke i en halvtimes tid til plommene er helt i oppløsning – rør av og til. Så tar du ut samme antall steiner som det var plommer, stjerneanis og kanelstang og heller syltetøyet over på rene, kokte glass.